Kontext

Kunnskap uten handling er like håpløst som handling uten kunnskap.

Landbrukssak: Rammevilkår viktigere enn størrelse

Dette innlegget sto på trykk i Nationen fredag 9. august, og er basert på en ny rapport jeg har skrevet for AgriAnalyse på oppdrag fra Geno, Nortura og Tine.

Debatten om størrelsesutvikling på norske gårdsbruk har gått i sommer. 48 kyr eller 60 kyr per bruk, tallene fra ulike utredninger kastes rundt og ikke minst Høyre har vært i senter. Svein Flåtten i Høyre står for et foreløpig siste bidrag når han (i Aftenposten 30. juli) uttaler at «når arealet er gitt og matproduksjonen må opp, må hvert bruk bli noe større».

Dette er i og for seg logisk, men eksempler fra våre naboland viser at det ikke er størrelsen alene som er viktig om en skal øke matproduksjonen. Det spiller også en rolle hvor mye større hvert bruk blir, hvordan denne veksten finansieres, hvordan produksjonen organiseres og ikke minst hvilken lønnsomhet bonden sitter igjen med. Dette handler om den enkelte bondens tilpasning til rammevilkårene i næringa. Tilpasningen har igjen konsekvenser for hvordan landbruket utvikler seg.

Svenske mjølkebruk – effektive og store…

For å belyse dette nærmere ser AgriAnalyse i en ny rapport på utviklingstrender i storfeholdet i Norge og Sverige. I begge land har en kombinert produksjon av mjølk og kjøtt basert på grovfôrressurser historisk vært viktig, blant annet fordi det har gitt effektiv ressursutnyttelse og bedre økonomi.

I løpet av de siste 20 årene har mjølkeprodusentene i Sverige blitt mange færre, mye større og mer spesialiserte. Mens det i 1990 var 25 921 melkebruk i Sverige, var antallet sunket med 80 % til 4 968 i 2012. Det svenske gjennomsnittsbruket har gått fra 22 mjølkekyr i 1990, til 70 mjølkekyr i 2012. Hver svenske ku ga i 2011 fra seg 9 210 liter melk – en ytelse blant de høyeste i verden. Tilsvarende tall for utvikling i Norge er 12 mjølkekyr i 1990 og 24 mjølkekyr i 2012, og en ytelse per ku på 7 132 liter i 2011.

Til tross for denne effektiviseringa og størrelsesøkninga har Sverige siden 2004 sett et fall i produksjonen av mjølk, etter å ha ligget rett under den nasjonale EU-kvoten på 3,3 millioner tonn fra EU-medlemskapet ble inngått i 1995. I dag er produksjonen 2,9 millioner tonn.

…men fortsatt ikke konkurransedyktige

Sentralt for denne utviklingen er det fallende forbruket av drikkemelk. Hvis avsetningsnivået skal opprettholdes, må avsetningen skje i andre kanaler som ost eller yoghurt. På disse markedene er konkurransen høy, og da særlig i Sverige som er medlem av det indre markedet i EU. Siden 1990 har markedsandelen for svensk ost og syrnede produkter falt med 20 prosentpoeng. Høyere konkurranse gir lavere priser, som sammen med høyere kostnader har gitt svenske mjølkebønder dårligere økonomi.

Konsekvensen er tydelig: Bøndene vil ikke produsere til de prisene som tilbys, og nedleggelsene fortsetter i høyt tempo. Svensk TV kunne i mai melde at hvis utviklingen fortsatte, ville den siste melkebonde slutte i 2050.

Mindre mjølk = mindre kjøtt

Reduksjonen i antallet mjølkekyr har gitt fall i kjøttproduksjonen siden 2000 i Sverige og 2008 i Norge, gjennom færre kyr til slakt og gjennom færre kalver. Sammen med en kraftig økning i forbruket per person og befolkningsøkningen har dette gitt fallende dekning av det nasjonale markedet for storfekjøtt. Svensk storfekjøtt dekker nå 55 % av det nasjonale forbruket. Økningen i antallet ammekyr har ikke vært i nærheten av å kompensere for fallet i melkekyr.

Hvilken politikk velger vi?

Er det mulig å kombinere færre, større og mer spesialiserte gårdsbruk med økt matproduksjon til en voksende befolkning? Dette spørs på rammevilkårene for matproduksjonen. Vi kan framheve tre elementer fra den svenske erfaringen som det er viktig å forholde seg til.

For det første ser vi at en stor del av problemet svenskene har opplevd kan knyttes til økte problemer med avsetning i det nasjonale markedet, spesielt på ost og syrnede produkter. Svenske produsenter kan av ulike årsaker ikke konkurrere med kostnadsnivået hos andre produsenter i EU. Utviklinga i Norge er ikke ulik, men Norge har mer beskyttelse enn Sverige gjennom sitt nasjonale tollvern. Et effektivt tollvern på primærprodukter er svært viktig for kjøtt- og mjølkebransjen, som debattert i ostetollsaken.

For det andre ser vi at den fallende kombinerte storfekjøttproduksjonen til nå ikke har blitt møtt med økt ammekuproduksjon. Det skal en stor vekst i antallet ammekyr til for å erstatte et fall i mjølkeproduksjonen, noe som har vist seg å være krevende i Sverige. Heller ikke Norge har til nå klart dette, og som Ekspertgruppa for storfekjøttproduksjon tidligere i år satte fokus på er det en voldsom økning som må til for å nå målet.

For det tredje hjelper det ikke med vekst i størrelse og mer spesialisert produksjon, hvis ikke nok bønder ser det lønnsomt å drive produksjon. Sverige viser oss at større enheter og økt spesialisering ikke alene holder produksjonen oppe, noe Norge har som målsetning å gjøre. Lønnsomheten for den enkelte bonde er avgjørende. Det bør alle partier som ønsker å styrke primærproduksjonen, næringsmiddelindustrien og sikre norsk matforsyning ta med seg inn i valgkampen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: